bildet viser dame med hvit bluse og kaffekopp i hånda

DEN ERFARNE NYANSATTE

Wilhelmine Elisabeth Thuv (55) begynte i jobben som arkitekt for Arkitektbua i slutten av mars. Hun har en solid bakgrunn fra de to store arkitektfirmaene Berg & Bjørke as i Bergen og Lund-Hagem as i Oslo før hun ble selvstendig næringsdrivende i 2005. Utdannelsen tok hun i sin tid på Arkitekthøyskolen i Oslo.

– Jeg er født i Bodø, men har vokst opp i Midtbygda i Røyken. Ellers har jeg bodd litt rundt omkring før vi valgte å flytte til Snertingdal for fire år siden.

Wilhelmine har tre barn som nå er voksne og har flyttet ut av redet. Etter mange år som selvstendig næringsdrivende der hun har sittet i forskjellige kontorfellesskap sammen med  landskapsarkitekter, designere og andre i bransjen, er hun nå ansatt i Arkitektbua med en kombo av hjemmekontor og kontorplass i avdelingen på Elverum.

BEGYNTE PÅ DAGEN

–  Før vi flyttet til Snertingdal bodde jeg i Asker, og fikk veldig god tilgang på prosjekter både i Asker og Bærum, og opparbeidet meg en stor portefølje av kunder. En del av prosjektene tok jeg med meg hit, men forespørsler «sørfra» ble det naturlig nok færre av etter hvert. Jeg måtte finne ut om jeg skulle ta risiko ved å bruke ressurser på å opparbeide en ny kundegruppe, eller se etter andre muligheter. Jeg kjente til Marte (daglig leder) fra studietiden, og så ved en tilfeldighet at Arkitektbua søkte etter arkitekter. Jeg tok kontakt i forhold til et samarbeid, og underveis i samtaler med Marte bestemte jeg meg for å takke ja til en ansettelsesavtale fremfor å jobbe frilans eller prosjektbasert.

Arkitektbua hadde flere prosjekter som lå på vent, og jeg begynte omtrent på dagen. Så nå holder jeg blant annet på med tegne om Ljørdalen skole til boliger (kanskje de blir for flyktninger), og er i gang med å prosjektere en rehabilitering av bårehuset til Trysil kirke.

Bildet viser flere mennesker rundt et bord

INSPIRERENDE FAGMILJØ

– Hvilke egenskaper har du, tenker du, som kommer godt med i den nye jobben?

– Jeg har lang og bred erfaring, og har vært med på alle typer prosjekter fra de aller minste til de aller største. Med erfaring vet man at utfordringer lar seg løse, det er nesten ingenting som det ikke går an å finne en løsning på. Også synes jeg at faget er spennende. Jeg er veldig glad i å se hva andre arkitekter gjør, og følge med på fagmiljøet både innenlands og utenlands. Det er et fag som gir mye inspirasjon. Det er også spennende å ha kontakt med kundene, og få positive tilbakemeldinger. Alltid fint å oppleve at kundene er fornøyd med de løsningene jeg skisserer. Men det at jeg er så glad i faget mitt gjør at jeg gjerne har brukt mer tid på prosjektene enn både økonomi og ressurser skulle tilsi, det kan gi bedre løsninger, men går også lett utover fritid og andre ting man skulle gjort.  Som ansatt gjelder det i større grad å holde avtalte tidsrammer og budsjetter. Det skal man heller ikke kimse av.

– Trives du da?

 – Så langt trives jeg veldig godt. Jeg visste jo litt hva jeg gikk til. Og det er både hyggelig og nyttig å sitte sammen med mine tre flinke og kunnskapsrike kollegaer på kontoret i Elverum.

FEMTEN HUNDER

– Og når du ikke prosjekterer bårehus til kirken, hva driver du med på fritida?

– Da passer jeg på hundene mine og trener dem. Samboeren min og jeg har tretten sibirske huskyer. Og to dachser. Så det går i trening, hundepass, hundegårdsstell og hundekjøring. Dachsene brukes som jakthunder, når samboeren min går på rådyrjakt. Selv jakter jeg ikke. Trekkhundene tar all min fritid. Det kan inniblant bli litt raske middager, eller den får vente til en annen gang!  Denne hunderasen er jo polar, og vi trener dem ikke når det er over tretten plussgrader.

FABELAKTIG FEMUNDLØP

– Så sommeren er ikke noe for dem?

– Nei. Det beste er kulde, vinter og snø for dem. På sommeren benytter vi kjølige morgener og kvelder, og vi gleder oss alltid veldig til høsten. Men vi har en løpegård på to mål der de løper fritt på omgang. Når hundene har det bra trives vi! Jeg kjørte Femundløpet for første gang nå vinteren som var, den «korte» løypa på 200 kilometer. Det var en fantastisk opplevelse, jeg har lyst til å gjøre det flere ganger, men det krever veldig mye trening, så vi får bare se.

– Blir ikke akkurat noe tid til overs for å sitte i sofaen og brodere da?

– Nei, det kan du si. Jeg prøver å strikke litt, men det blir ikke så mange masker av gangen, og mest om sommeren, egentlig, selv om det ikke akkurat er en sommersyssel. Det er mye jeg hadde ønsket å legge sjela mi i, men man får bare ikke tid til alt.

BADEKAR FØRST

– Helt på tampen, har du noen morsomme historier fra din yrkeskarriere?

– Det er egentlig mange. Man opplever mye forskjellig i dette faget. For eksempel kan man som arkitekt erfare at utfører kan ha problemer med å lese tegninger. En gang mens jeg jobbet i Bergen, hadde entreprenøren lest tegningen opp ned, og hadde støpt opp en hel etasje før det ble oppdaget. Heissjaktene var på feil side. I et åtte etasjers bygg. Vi prøvde å overtale dem til å starte på nytt. Men det var ikke snakk om. Så vi måtte tegne om på alle åtte etasjene på grunn av at de hadde holdt tegningen opp ned. Alt måtte endres.

En annen episode var med en byggherre som skulle ha så stort badekar at det ikke gikk ned trappen dit badet var, og betonggulvet måtte sages opp. Eller om de åpnet ytterveggene, jeg husker ikke helt!  Uansett. «Sett inn inventaret først-løsninger» kan være nødvendige av og til, man må bare passe på logistikken. Men for meg som fersk arkitekt på den tiden, var det en litt skjellsettende historie, for jeg trodde i min naivitet at arkitekter og byggfolk alltid gjorde «alt riktig». Nå er det ingenting som overrasker meg lenger. Så ja, man kan komme borti mye rart, humrer Wilhelmine.